Gravøl og Likvake

Likvake

I gamle dager, for ikke så veldig lenge siden var døden en del av hverdagen i Norge. Folk døde i hjemmene sine, og det var familien, venner og naboer som stelte for den dødende. Når døden så inntraff kledde familien den døde i finstasen og la avdøde i senga eller kista.

Mens den døde lå stivpynta på «likstrå» hjemme eller på låven på gården frem til begravelsen, måtte det holdes likvake. Folk var livredde for at Djevelen skulle ta sjela til den døde, så hele formålet med likvaken var å lure Djevelen sjøl og holde onde ånder borte.

Et likvake varte og rakk i dagevis, og var en heidundrende  fest. Og som det sømmet seg det ble det danset og skålt døgnet rundt i tiden frem til begravelsen. Det ble drukket mye mer alkohol enn til vanlig gjestebud, og avdøde ble stadig vekk skålt for og med.

Det var som regel ungdommen som fikk jobben med å vake over liket, og de benytta gjerne muligheten til å lage en skikkelig Låvedans. Det var ikke helt uvanlig at det også forekom forlovelser under likvaken.

Om det var en storbonde eller annen person av betydning som var død, kunne de også benytte muligheten til å lage et maleri av personen.

Eller etter fotoapparatet sitt inntog,  ble det også vanlig å ta de siste familiebildene sammen med den døde i finstasen.

Gjengangere

Det var mye å passe på i forbindelse med død og begravelser. Hvis ikke alt gikk rett og riktig for seg, kunne litt av hvert skje.

I mange gamle hus finner vi til dags dato merker i veggene, etter en dør eller et vindu som er spikret igjen. Dette ble gjort av frykt for at avdød skulle «gå igjen», og for å forvirre så de ikke fant innganger de var vant til å bruke. De ville at gjengangeren skulle gi opp å komme inn.

Av og til ble liket av samme grunn tatt ut gjennom et vindu som senere ble spikret igjen. De trodde at den døde ville lete etter det stedet han sist forlot huset gjennom.

Gravøl.

Etter likvaken fulgte Gravølet som ble holdt i etterkant av selve begravelsen. Gjerne syv dager etter at dødsfallet hadde funnet sted.

Det var strenge regler for hvem som skulle bes til Gravøl. Skikk og bruk ved dødsfall måtte følges til punkt og prikke, ellers kunne den døde på forskjellige vis hevne seg. På den tiden var det en stor skam om høytideligheten ble avsluttet ved graven. Et gravøl burde vare hele tre dager til ende, og være nesten like festlig og lystig som et bryllup.

Gravølet var av aller beste kvalitet og ble drukket i store mengder. Den avdøde eller nærmeste familie hadde selv alltid brygget ølet, det var gammelt og godt lagret.

I løpet av de dagene gravølet varte så ble det fortalt mange morsomme historier om den døde, galgenhumoren satt løst.

Skikken med gravøl var en hedensk skikk, men helt vanlig helt frem til slutten av 1800 tallet. Den var aldri preget av sorg over den døde. Formålet var å hedre minnet, snarere enn å dele og bearbeide sorg.

Var den døde husbonden på gården, ble gravølet dessuten koblet sammen med arveølet som markerte arvingens høytidelige overtagelse av gården.

Jeg synes begravelser bør være personlige, det syntes våre forferde også.

Ønsker du en personlig begravelse? klikk her

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestEmail this to someone

En kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *