Den vanskelige døden- selvmord

Døden kommer i mange former. Den kan være rå, brutal, befriende, smertefull eller selvvalgt. Sorgen ved selvmord er så komplisert. Skyldfølelse og sinne, blandet med fortvilelse og skam er «normale» følelser som trigges. De vanskelige følelsene.

Vi i Den siste reisen møter mennesker i de hudløse og vanskelige situasjonene som sorgen setter oss i. Som Begravelsesbyrå ønsker vi å gi gode råd, og å hjelpe mennesker i sorg til å klare hverdagen.

Tabu og skam

Er det noe man kunne ha gjort for å forhindre det, var det tegn man skulle sett. Kunne man på noen som helst måte forhindret det. Følelsen av å være forlatt, eller av svik er sterk.
De tyngste av de tyngste tanker og følelser, i en situasjon man ofte er helt uforberedt på.

Hverdagen etter at noen som står deg nær har tatt livet sitt, kan være så brutal og sår. Spørsmål fra mennesker du har rundt deg, og spørsmål fra deg selv. Er det noe du skulle ha gjort annerledes, er det noe du skulle ha sett eller forstått?  Samtaler som aldri ble tatt, eller kanskje har du gjort alt, men allikevel var det ikke nok.

Sorgen får en ekstra dimensjon

Følelsen av å «forsvare» et dødsfall, forklare hvorfor, når man innerst inne er rasende og man føler seg forlatt og sveket kan være umenneskelig. Samtidig trenger man trøst og støtte. Å snakke om den døde, huske de gode opplevelsene og få satt fokus på de fine stundene man har opplevd sammen.

Elefanten i rommet

Dette er den vanskelige sorgen, en sorg med mye sinne og fortvilelse. Sorgen det er vanskeligst å snakke helt ærlig om. Mange er usikre på hva de skal si, og unngår temaet helt. Sorgen går ikke bort om vi ikke snakker om den. Vi kaller den elefanten i rommet, alle ser den og alle føler dens nærvær, men ingen sier noe.

Livet går videre

Det viktigste du kan gjøre om du har noen rundt deg som er i denne sorgen, er å vise dem at du er der for dem. At du ser dem, og kan være en venn og samtalepartner. Livet blir aldri det samme, men det går videre. Sorgen tar tid, og litt etter litt blir det lettere å snakke om og tenke på.

Etter hvert kommer den nye hverdagen.

Noen å snakke med

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on PinterestEmail this to someone

4 kommentarer

Anne Kathrine Eckbo-Fangan

Det er IKKE jeg som etterlatt som har problemer med å snakke om selvmord og den døde, det er alle de vi trodde var venner, som forsvinner, og alle disse såkalte fagfolkene som feilbehandlet en psykisk syk mann i 15 år, som nekter å snakken. Og atpåtil blir jeg som pårørende tutet ørene fulle av «du må snakke om det». Snakke??? Med hvem da??? Eneste alternativ er å skrive, og skrive, og skrive. Og håpe noen leser.

Reply
Pia Cyren

Det du opplever er det nok dessverre mange i din situasjon som opplever Anne Kathrine. Sorgen som ties ihjel fordi man tror at man «minner» de etterlatte på at personen er død om man snakker om det. Nå er det jo ikke slik at du glemmer bare fordi man ikke snakker om det. Mannen din er like død, og du har det i tankene hele tiden selv om det ikke sies høyt. Din sorg blir elefanten i rommet. Alle ser den, alle vet at den er der, men ingen sier noe. Folk flest er redd for å si noe feil, selv om den største feilen er kanskje å ikke si noe. Resultatet kan da bli at de unngår deg/den som er i sorg. Oppfordringen min er at man trenger ikke si så mye, man kan si kondolerer. Det er et ufarlig og alltid riktig ord å begynne med. Så vil nok du, og de som er i din situasjon kunne ta samtalen videre derifra.

Reply
Beate

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE).
De har både samtalegrupper og kafe Leve, hvor man ikke trenger å si noe.
Dette har de også for ungdom (Unge LEVE).

Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *