Når vi dør, er det våre nærmeste som sender oss ut på den siste reisen. Men hvem er det egentlig som bestemmer i begravelsen. Ektefelle, kjæreste, foreldre eller barn. Hvem har siste ordet. Er det den siste viljen som teller?
Er det en kjærlighetserklæring til dine etterlatte å fortelle hva du ønsker, legge til rette slik at de vet hvilke valg de skal ta? Eller er det en frarøvelse av sorgprosessen for de som skal leve videre?
Døden er vanskelig, og den er heldigvis ikke noe vi går å forholder oss til i hverdagen. Men i løpet av livet så vil de fleste oss oppleve å miste noen som står oss veldig nær, vet du da hvordan de vil ha sin begravelse?
Det finnes ingen riktig måte å sørge på. Gråt, sinne, vemod, lettelse, skyldfølelse, maktesløshet eller raseri. Alle følelser trigges, som regel samtidig. Sorg skaper et kaos av følelser.
Noen velger å isolere seg fra omverden og kryper inn i sin egen boble, orker ikke snakke med noen. Og kommer ut igjen når de er klare.
Ikke alle ønsker å ligge på en gravlund, og alternativet å bli spre asken for vær og vind er ikke da alltid en god løsning det heller. Så istedenfor å ha en gravplass eller å bli spredd over vann eller land, vil du nå kunne ha med deg din kjære som trøst og glede i hverdagen.
Diamanten vil været vakkert siste hvile sted.
I gamle dager, for ikke så veldig lenge siden var døden en del av hverdagen i Norge. Folk døde i hjemmene sine, og det var familien, venner og naboer som stelte for den dødende. Når døden så inntraff kledde familien den døde i finstasen og la avdøde i senga eller kista.
VG setter fokus på retten til å velge alternativt til tradisjonelle begravelser. Ikke alle ønsker å følge de gamle tradisjonene, og jeg synes det burde være en menneskerett å få velge det som passer til overbevisning, tro og ønsker. Biskopen i Bjørgvin derimot mener at det er grotesk.
En personlig begravelse betyr ikke at den må være spektakulær eller at seremonien må holdes på toppen av et fjell. Det viktige i en begravelse er at den stemmer, at den stemmer med en avdødes ønsker, at den stemmer med følelsen de som skal leve videre har. Det skal være verdig og vakkert.
De har funnet ut at de vil ha seremonien hjemme i hagen, og be alle sine venner og familie dit hvor de har hatt livet sammen. Der hvor alle de fine morgenstundene med kaffekoppen på hagetrappa, og alle de lystige og fløyelsmyke sommernettene med latter og masse venner har gitt hverdagslykke.
Begravelse seremonien har ikke endret seg mye på de siste 100 år, men det har mannen i gata. Verden og vår måte å leve og kommunisere på, er en helt annen i dag. Folk er så forskjellige. Det kan begravelser være også.
Om hest og livet i stallen var det som betydde mest i hverdagen, kan det være et fint sted å holde avskjedseremonien også. Pynt stallen med bjørkekvister og lysslynger. Samle alle i familien og vennene til en avskjed, og del de gode minnene fra livet et sted som betydde mye for den avdøde.
