Stikkord: begravelse

Mamma ønsket en hyllest til livet

Ann Kristin forteller om en vakker og verdig seremoni for moren. En hyllest til livet.
Maridalen kapell ble åpnet en time før seremonien begynte. Gjestene fikk det lille fotoalbumet, og det ble mingling og mimring. Kisten var hvit, og blomstene gikk mye i orangsjetoner. Trubadurer spilte glade og gode viser. Dagen ble avsluttet med en avskjedsfest, hvor enda flere gode historier og minner ble delt.

Hva koster en begravelse

Prisen på en begravelse/bisettelse kommer helt an på hva du ønsker. For noen kan begravelse uten seremoni være et riktig alternativ. Andre ønsker avskjed med alle kjente og kjære tilstede. Og noen vil feire med en skikkelig avskjedsfest. Prisen er avhengig av ønskene. Folk er så forskjellige, det synes vi at en begravelse bør være også.

Et litt rocka Begravelsesbyrå

Jeg skal være et litt rocka annerledesbyrå. Målet er hele tiden å finne andre løsninger til det tradisjonelle. Finansavisen var på besøk hos Den siste reisen for 2 år siden, og skrev om det nystartede, uredde og annerledes begravelsesbyrået i Oslo. Visjoner, planer og ønsker for fremtiden ble luftet i reportasjen om den helt ferske grunder spiren. Nå er de tilbake for å høre om livet som et annerledes og litt rocka begravelsesbyrå svarer til drømmer og forventninger.

Takk og farvel, Den siste reisen.

Gudbedre
For første gang står Anne-Kat. Hærland på en scene og forteller ting om seg selv som faktisk er helt sanne. Døden, og det å planlegge sin egen begravelse, terror, dop, fordommer og swingers miljøets åpenbare fallgruver er høyaktuelle temaer.

Er det en kjærlighetserklæring til dine etterlatte å fortelle hva du ønsker, designe din egen begravelse. Eller er det en egotripp?
Anne-Kat har en lang «gjesteliste» til sin begravelse, og seremonien – den blir ikke akkurat tradisjonell.
Planlegg din begravelse i Oslo hos oss. Vi er et annerledes og litt rocka Begravelsesbyrå i Oslo, som lager de helt unike og personlige begravelsene.

Den siste reisen har fått Minnesider på Internett

Dagsavisen setter lys på et viktig og nytt «fenomen» i vår måte å sørge og vise vår medfølelse på, nemlig Minnesider på Internett. Det er stadig færre som går til gravplassene og tenner lys.
Vi lever i en hektisk verden, med tidsklemmer og lange avstander. Vi flytter ut fra by og bygd, og familier spres over hele verden. Det er mange grunner til at gravlundene ikke får like mye besøk og stell som før.

Begrav meg slik som jeg ønsker

NRK radio har vært på besøk hos Den siste reisen. I programmet Ekko på P2 får du møte Alexandra som har planlagt sin egen begravelse i over to år og bedt samboeren om å gjøre det samme. Alexandra vil lage en begravelse hun skulle ønske å få være med i. Det viktigste for Alexandra er at familie og venner skal få et vakkert minne og en fin og helt personlig avskjed, og at hennes samboer Stig være trygg i alle valgene som må tas.

Begravelsen, hvem bestemmer?

Når vi dør, er det våre nærmeste som sender oss ut på den siste reisen. Men hvem er det egentlig som bestemmer i begravelsen. Ektefelle, kjæreste, foreldre eller barn. Hvem har siste ordet. Er det den siste viljen som teller?

Planlegge din egen begravelse

Er det en kjærlighetserklæring til dine etterlatte å fortelle hva du ønsker, legge til rette slik at de vet hvilke valg de skal ta? Eller er det en frarøvelse av sorgprosessen for de som skal leve videre?
Døden er vanskelig, og den er heldigvis ikke noe vi går å forholder oss til i hverdagen. Men i løpet av livet så vil de fleste oss oppleve å miste noen som står oss veldig nær, vet du da hvordan de vil ha sin begravelse?

Sorg på alvor

Det finnes ingen riktig måte å sørge på. Gråt, sinne, vemod, lettelse, skyldfølelse, maktesløshet eller raseri. Alle følelser trigges, som regel samtidig. Sorg skaper et kaos av følelser.
Noen velger å isolere seg fra omverden og kryper inn i sin egen boble, orker ikke snakke med noen. Og kommer ut igjen når de er klare.

Gravøl og Likvake

I gamle dager, for ikke så veldig lenge siden var døden en del av hverdagen i Norge. Folk døde i hjemmene sine, og det var familien, venner og naboer som stelte for den dødende. Når døden så inntraff kledde familien den døde i finstasen og la avdøde i senga eller kista.